pastillen

We built that tower with our own hands Laid it down brick upon brick upon brick Built from the finest dreams, the sweetest fantasies, The golden possibilities Each more glorious than the one before. And we adorned it with the most beautiful carvings, Of Gods and men and birds in flight, Exotic animals and the blitz’ of fame, Until finally there wasn’t a plain spot No matter where you looked And it stretched to the Heavens And back, Aesthetically stunning, Architectonically wonderful, And we called it “The Future”. And when we thought we were finished With our monumental task We stepped back, and looked up,

Stasjonsbygningen var et av disse moderne byggene som på ingen måte ser stygge ut, men allikevel ikke passer inn i bylandskapet rundt. Fire betongklosser holdt oppe et buet glasstak, det var mørkt for å holde ute det verste sollyset men det gikk lett an å se himmelen gjennom det. Mellom betongklossene var det gjennomsiktige glassvegger som hadde gitt en god utsikt til plassen rundt hadde det ikke vært for folkemengden, en av veggene hadde en åpning i seg der folk strømmet inn og ut, til kiosken i den ene betongklossen eller til billettkontoret i en annen, kanskje bare for å sette seg ned på en av de minimalistiske stålbenkene og se avventende